Trekkspillhelvetet

To bo or not to bo – kapittel to (Bøler)

Jeg bodde vel et år i drømmehuset på Bygdøy. Jeg var lykkelig og fornøyd og følte meg hjemme fra første stund. Noen finner kanskje Mannen eller Kvinnen i sitt liv – jeg opplevde at jeg hadde funnet Huset. Jeg følte meg trygg og beskyttet, og samtidig full av eventyrlyst og spenning.

Men hvor lenge var Eva i paradis(-bukta)? Vel et år, som sagt. Så ble husleien på leiligheten doblet (justert til markedspris), og jeg hadde rett og slett ikke råd til å bo der lenger.

Så da var det på an igjen. Heldig som jeg er, har jeg altså en snill far, og han fant nå ut at han ville hjelpe meg å kjøpe en leilighet, slik at jeg skulle slippe å fortsette nomadetilværelsen.

Vi begynte å gå på visninger. Vi trålet rundt i byen, fra øst til lenger øst (av naturlige økonomiske grunner). Vi så på leiligheter på Sagene, Bjølsen, Lambertseter og Torshov, og prøvde å finne noe som både var stille, stort nok og innenfor holdbare økonomiske rammer.

Endelig, i august traff vi blink. På Bøler fant vi en deilig toroms leilighet, ikke langt fra hverken t-bane, skog eller matbutikk. Ting lovet bra.

Jeg flyttet inn i begynnelsen av desember. Dypt ulykkelig var jeg, over å reise fra Huset i mitt liv, men dog håpefull – mitt nye liv på Bøler skulle begynne!

Og det gjorde det. Først ganske forsiktig, men noen melankolske trekkspilltoner fra naboen under. «Koselig,» tenkte jeg – «naboen spiller trekkspill!» «Vår Gud, han er så fast en borg», «Vi ære en nasjon, vi med», små folketoner og salmer en tidlig ettermiddag – uskyldig og stemningsskapende.

Men ganske snart gikk det opp for meg at jeg var havnet i Trekkspillhelvetet. Tonene fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte … De akkompagnerte meg til frokost, lunsj og middag – mens jeg satte på kaffen, vasket opp, pusset tenner, dusjet (rør leder lyd!), og ikke minst når jeg prøvde å hvile – vræææl!!!!

Ved juletider var jeg fullstendig utslitt. Det var folkemusikk, slåtter, og ikke minst eksperimentell samtidsmusikk – alt med gjennomborende, dundrende trekkspillåt. Og det verste var at når naboen ikke spilte selv, satte hun gjerne på en CD med trekkspillmusikk! Dette var de samme tonene, bare med bass …

Jeg holdt på å bli gal. Trekkspillpsykosen var like om hjørnet. Jeg begynte å fantasere om trekkspillmusikk når jeg la meg – ekkoet av tonene forfulgte meg natt og dag.

Å gå rundt i Oslos gater var et helvete, for hva møtte meg der? Trekkspill!!! Fra alle byens gatehjørner klang det fra blåsebelger – belger som folk som var mindre heldige enn meg spilte på, for å tjene en slant til livets opphold. For la oss se det i øynene – trekkspillmusikk er blitt en vanlig bakgrunnslyd i Oslo.

Ikke et vondt ord om trekkspill per se. Jeg har i grunnen hatt et godt forhold til instrumentet – pre-Bøler. Skillingsviser, skrangleorkester, franske, melankolske viser – et trekkspill i ny og ne gjør livet fargerikt. Men natt og dag, kveld og morgen, som konstant soundtrack til mitt liv – hjelp!!!

Noe måtte gjøres igjen. Jeg forsøkte å snakke med naboen, men uten resultat. Jeg prøvde å klage til styret, men ble ikke hørt. Jeg sjekket leilighetens historie (noe man bør gjøre før man kjøper, har jeg nå lært), og det viste seg at folk hadde flyttet inn og ut av den de siste tolv årene – så lenge trekkspilldama hadde bodd der.

Det var bare én ting å gjøre (bortsett fra å gi etter og gli inn i trekkspillpsykosen). Jeg måtte flytte.

Så da var det på’n igjen. Rydding, vasking, visninger, og vips – den 6. mai 2014, skulle leiligheten selges. Min far administrerte budrunden, og jeg fikk oppdaterte meldinger om bud per sms. Meldingene tikket inn, og jeg ble stadig mer optimistisk.

Og så, plutselig – kom det en annen melding, også den fra pappa. Jeg trodde knapt mine egne øyne, for der stod det: «Det er den internasjonale trekkspilldagen i dag :)»

Hva???!!! Finnes det??? Det gjør det, tro det eller ei. Den 6. mai er Den internasjonale trekkspilldagen. (Bare google det og sjekk!).

Jeg følte at det satt en trekkspillengel oppe i himmelen og humret og kikket ned. Universet har en underlig sans for humor.

Uansett – leiligheten ble solgt. Jeg var på dette tidspunktet allerede installert på en midlertidig hybel på Briskeby (B-bolig selvfølgelig – ikke bevisst!). Jeg fikk rett og slett leie et rom hos en (utrolig hyggelig) venninne av en venninne.

Men det er en annen historie. Snipp, snapp, snute, så er trekkspilleventyret ute.

Spindelvev

En gang spant jeg spindelvev

av støv og illusjoner;

jeg fanget og ble fanget

av for trange relasjoner;

jeg spant og spant i ensomhet

i skapet mitt hver kveld,

og snurret rundt i hodet mitt,

beskyttet av meg selv.

Men nå er lyset kommet,

og jeg stikker hjertet fram,

fullstendig ubeskyttet

av min gamle spindelskam –

jeg kikker ut på verden,

helt forundret over det

jeg ikke turde se på,

da jeg satt og støvet ned,

så jeg vever nye veier –

ikke for å fange, men for å klatre;

jeg spinner nye tråder,

for å se på alt det vakre –

jeg slenger meg fra tre til tre

i tynne hjerterep,

og ryker de,

så finner jeg en gren og tar et grep

og klatrer videre i verden –

varm av solen og av lyset;

jeg finner meg en blomst,

der jeg kan sitte trygt og myse

ut mot alt jeg ikke turde se på

i mitt fangenskap,

da jeg satt fast i tankespinn

av tap på tap på tap.

En gang spant jeg spindelvev

av støv og illusjoner;

jeg fanget og ble fanget

av for trange relasjoner;

jeg spant og spant i ensomhet

i skapet mitt hver kveld,

og snurret rundt i hodet mitt,

beskyttet av meg selv.

Men nå er lyset kommet,

og jeg stikker hjertet fram,

fullstendig ubeskyttet

av min gamle spindelskam –

jeg kikker ut på verden,

og beundrer alt jeg ser,

og jeg vil bare leve

og oppleve mer og mer.

Trollet, prinsessen og regnfrakken

og, om ikke halve kongeriket, så i alle fall en bolig for pensjonerte hoffdamer tilknyttet Bygdøy kongsgård.

OK, så B-bolig-eventyret begynte sommeren 2012. Jeg hadde vokst ut av hybelen min på Skillebekk, og var på boligjakt.

Jeg trålet Finn.no, kontaktet venner og kjente, gikk på visninger og så på mange rare steder. Men med en svært begrenset økonomi, var det ikke lett å finne noe som passet. Ting var enten for dyre, for trange, eller for bråkete og ukoselige. Jeg nærmet meg fortvilelsens rand.

Men når nøden er størst, er hjelpen ofte nærmest, og som vanlig skjedde ting på en litt underlig måte.

Jeg hadde en stund hatt et godt forhold til en såkalt byoriginal – en mann ofte kalt Bygdøytrollet. Han kler seg som en trollmann, sitter på gaten og tigger, og gjør underlige gjøgler-aktige ting (som for eksempel å skrelle et appelsinskall i spiral og legge det på hodet, eller å slå steiner mot hverandre og brenne brev i små bål).

Han har et utrolig godt smil, og av og til gav jeg ham små mynter. Da pleide han å si (med fistel-Mikke-Mus-stemme): «Det er ikke bra å bo i hus!» «De har husbukk!»

Jeg syntes dette var hyggelig, og ble alltid glad når jeg så ham. Noen sa at han bodde i skogen på Bygdøy.

Så en dag fant jeg ut at jeg kunne spørre faren min om han kjente noen som visste om en passende bolig. Han kjenner mange folk, og jeg tenkte at det var verdt et forsøk, selv om jeg jo helst ville finne ut av ting selv. Jeg begav meg ut mot Norsk Folkemuseum på Bygdøy, der han jobber.

I det jeg nærmet meg Bygdøylokket, fikk jeg øye på Bygdøytrollet. Han stod og hang opp et lønneblad i et trafikkskilt. Jeg ble øyeblikkelig i strålende humør, og smilte bredt. «Det var fint!», sa jeg. Han smilte og nikket høflig.

Da jeg kom inn i skogen på Bygdøy, fikk jeg plutselig en følelse av at jeg kunne bo der. Det hadde jeg ikke tenkt før, selv om jeg hadde vært der mange ganger.

Som tenkt så gjort: jeg gikk inn på kontoret til faren min og spurte om han kjente noen som kunne tenke seg å ha en bolig til leie – og slang i det samme ut en kommentar om at: «jeg kunne jo bo her, da …»

«Ja, for her er det billig!», sa faren min lett ironisk. Og så la han til, som om han tenkte høyt: «Det er vel opptatt på Kongsgården nå …»

Han hadde ikke før sagt det, før døren til kontoret hans gikk opp, og en mann kom brusende inn, uten å banke på. «Hei!», sa han: «her er regnfrakken din.» «Tusen takk!», sa faren min. Og så fortsatte han, til min store overraskelse: «Du, det er vel ikke noe ledig på Kongsgården nå?»

Mannen tenkte seg om et øyeblikk … «Nei», sa han. «Men på Strømsborg er det ledig!»

For tro det eller ei – mannen viste seg å være ansvarlig for boligene på Bygdøy kongsgård. Han kom for å levere en gammel regnfrakk som Kronprinsesse Mette Marit hadde lånt da hun skulle åpne en utstilling, ved å klippe over en snor, og frøs.

Det var en ganske stygg allværsjakke fra 90-tallet. Men jeg elsker den jakken – den ble Billetten til min nye Bolig.

Strømsborg viste seg å være en mystisk bygning i skogkanten på Bygdøy, like ved stien til Paradisbukta. Den tilhørte kongsgården, og hadde tidligere vært brukt som hjem for pensjonerte hoffdamer.

Jeg fikk visning morgenen etter kl 8.30. Kl. 9 kom rørleggeren. Han hadde fått beskjed om å stenge av vannet fordi det stod tomt. I stedet fikset han det som skulle fikses av rør, slik at jeg kunne flytte inn i løpet av en måned.

Så snipp-snapp-snute, så var B- eventyret i gang – via et troll, et lønneblad, en pappa, en prinsesse og en slitt regnfrakk.

Lykke i veikanten

Det er som med spillkort.

Du må bare begynne å være oppmerksom på dem, liksom.

For de er overalt.

Grønne gleder, som på en grå dag kan gi deg en uventet følelse av flaks.

~~~

Du finner dem plutselig,

og de vokser ofte i samme tue,

så når du finner én,

er det fort gjort å finne flere.

~~~

Som oftest er de firedoble,

en sjelden gang kan du finne femdoble,

og én eneste gang har jeg faktisk funnet

seksdobbel lykke i veikanten.

#firkløver, #hverdagslykke, #grønnegleder, #gomp

To Bo or not to Bo

Bokstaven B
har spilt en underlig rolle i mitt liv de siste årene –
det vil si, på boligfronten av mitt liv.

For 5 år siden begynte jeg nemlig å hoppe gjennom Oslos bydeler – fra sted til sted – så lenge stedsnavnene begynte på bokstaven B.

Jeg bodde i mange år intetanende og fredelig på en liten hybel på Skillebekk – trivdes godt og hadde det fint, inntil hybelen gradvis begynte å føles for liten.

Noe måtte gjøres. Verden var i ferd med å ekspandere, og jeg måtte ha større plass. Jeg begynte å lete etter alternativer.

Lite ante jeg om hvilket spor jeg nå begav meg inn på. Det begynte uskyldig, med en leilighet på Bygdøy – etterfulgt av en på Bøler.

Og nå var snø-Ballen begynt å rulle, domino-B-brikkene var begynt å falle, og før jeg visste ordet av det hadde jeg (i løpet av 3 år) flyttet:

fra Skillebekk (Skille-Bekk?) til Bygdøy
fra Bygdøy til Bøler,
fra Bøler til Briskeby,
fra Briskeby til Berg –

og jeg hadde til og med endt opp med et lager på Bogstad!

Dette var slettes ikke Bevisst gjort! Det eneste stedet jeg var klar over at B-eventyret fortsatte, var Berg. Da var det begynt å avtegne seg et mønster.

Etappene i vandringen var i grunnen merkelige i seg selv. Jeg må nesten fortelle om noen av dem i egne poster.

Men for nå vil jeg bare nevne at bokstaven B, uskyldig som den virker, faktisk på hebraisk heter «Bet», som betyr «hus, bolig».

Så to B or not to B. Det er i sannhet spørsmålet.

Sveve mellom hustak

Noen ganger forsvinner folk alt for tidlig. Det vil si, de drar fra denne kloden i alle fall.

Vi som blir igjen kan føle oss helt fortapte og ikke skjønne noen ting.

Denne våren forsvant et menneske fra denne jorden, som var ett av de aller beste og fineste jeg har møtt. Jeg savner henne hver dag.

Noen ganger hjelper det å håpe at vi varer evig, på et eller annet vis.

Denne teksten skrev jeg for noen år siden, da et annet vakkert menneske dro fra oss alt for tidlig.

Jeg henter den fram igjen nå, for noen ganger hjelper det også å si hvordan man har det.

Sveve mellom hustak

Jeg vil bare vi skal vare evig –
sveve mellom hustak
og leke mellom trær;

Jeg vil bare vi skal eksistere –
leve mellom stjerner,
og være de vi er.

Og kanskje vil all sorg forsvinne,
løsne fra et sår der inne –
bli til bekker av
lys og sand og hav.

Ja, jeg vil bare vi skal finnes alltid –
med varme, gode klemmer,
og rare, kule klær;

Jeg vil bare vi skal skape avtrykk –
med helt unike stemmer,
og være de vi er.

Og kanskje vil all sorg forsvinne,
renne bort med skyld og sinne –
bli til bekker av
lys og sand og hav.