Maleren

Gunnar var min gode venn. Han var kunstmaler av det gammeldagse slaget – han stod ute og malte landskaper – i all slags vær, og under alle slags forhold.

Jeg ble kjent med ham da jeg var omtrent 18 år gammel og gikk på videregående skole på Lillehammer. På den tiden bodde vi oppe på en haug, der det var ganske fin utsikt over byen. En dag jeg kom hjem fra skolen, stod det en fremmed mann med staffeli og pensel utenfor hagen vår. Han hadde grått hår og bart og maling overalt.

Drømmende og romantisk som jeg var, syntes jeg dette var spennende. Jeg kom straks i prat med mannen, som viste seg å være usedvanlig åpen og interessant å prate med. Han hadde reist i India, mediterte, og var interessert i kunst og musikk og alt mellom himmel og jord. Det var Gunnar.

Vi ble raskt gode venner. Rett som det var stod han utenfor porten vår og malte, og jeg ble stående å prate med ham. Han utstrålte godhet og respekt, og jeg fikk sterk tillit til ham.

Slik gikk det et par år. Etterhvert flyttet jeg hjemmefra, men vi beholdt kontakten. Gunnar tok meg med på tur til Valdres sammen med venninnen sin, og en gang jeg var i Oslo, teltet jeg i hagen hans. Etterhvert flyttet jeg også til Oslo, og da møttes vi av og til – gikk på restauranter (alltid indisk!) og i teater.

I 2014 døde Gunnar plutselig. Han hadde vært sterkt redusert en stund, etter en trafikkulykke, men dødsfallet skjedde allikevel uventet. Dette var mens jeg bodde på Briskeby. Det viste seg at min hybelvertinne også kjente ham, så vi dro i begravelsen begge to. Der var det en mann som holdt en veldig fin tale. Jeg satt langt bak i kirken, så jeg så ham ikke ordentlig, men jeg skjønte at han var en venn av Gunnar.

Etter alt dette var jeg naturlig nok oppskaket og lei meg. Jeg bestemte meg for å dra hjem til Lillehammer for å lande og bearbeide sorgen.

Hjemme hos mamma har vi et rom vi kaller pikeværelset, der jeg og søstera mi bor når vi er hjemme. Da jeg kom hjem denne gangen, hadde søstera mi nettopp bodd der. Hun hadde ryddet etter seg, så ting så litt annerledes ut. Jeg gjorde som jeg pleier når jeg kommer hjem – gikk rett opp på rommet med kofferten min. Jeg så meg rundt, og blikket mitt falt på et hvitt A4-hefte som stod blant en bunke bøker på skrivebordet. Det var overhodet ikke noe spesielt med dette heftet – det var ganske anonymt, men jeg tenkte: «det har jeg ikke sett før», og av en eller annen grunn gikk jeg rett bort og tok det opp.

«Slekten Holter», stod det på heftet: «Fra Drammen (egentlig Nittedal)».

«Hmm», tenkte jeg: «Det er farmors slekt.» Uten egentlig å tenke noe mer, åpnet jeg det på måfå: Side 8.

Så ble jeg stående å måpe. «Dietrichson», stod det der – flere ganger, hele siden var full av Dietrichson. Det var Gunnars etternavn. Blikket mitt scannet siden, og ganske riktig – der var Gunnar. Midt på. Han viste seg å være femmenning av farmor.

Ingen av oss visste at vi var i slekt mens han levde.

Jeg utbrøt «Mamma!», som om himmelen skulle være falt ned. (Og det var den kanskje, i alle fall en liten bit av den.) Jeg viste henne heftet, og hun ble også ganske himmelfallen.

Venninnen til Gunnar er også en god venninne av mamma, og noen dager etter inviterte vi henne til kaffe. Hun ble like overrasket som oss. Hun hadde alltid sagt at det virket som om Gunnar og jeg hadde et slags åndelig slektskap. Og så viste det seg å være rent fysisk (om enn ikke spesielt nært).

Hendelsen virket i grunnen trøstende på oss alle – det var som om Gunnar ikke var helt borte. På meg virket det som om noen eller noe passet på oss, og at ting hang sammen på et underlig og lett humoristisk vis – helt i tråd med Gunnars ånd.

Jeg dro tilbake til Oslo, og etter en stund var det igjen tid for meg å finne et nytt sted å bo. Selv om Briskeby var et korttidsparadis, trenger man etterhvert gjerne litt mer plass enn 15 kvm. Så jeg begynte igjen å gå på visninger.

Resultatet var deprimerende, helt til jeg en dag kom over en annonse som umiddelbart appellerte til meg. Den lå på Berg. Jeg begav meg av gårde til visning. Da jeg nærmet meg huset, så jeg til min store overraskelse at det var en statue av en elefant i hagen. Det var også en Buddha-statue der, og en dam med et slags lite tempel i midten.

«Hmm», tenkte jeg – lurer på hva dette er for noe. Men huset var stort og vakkert, og jeg ringte på.

En mann åpnet med et stort smil. Vi hilste, og han inviterte meg inn. Etter et par innledende fraser, sa han (av en eller annen grunn jeg ikke husker): «Du skjønner, jeg driver med Acem-meditasjon.»

Og (av en eller annen grunn igjen), sa jeg: «Å ja, du kjente ikke Gunnar Dietrichson, da?» Og mannen ble rar i fjeset og sa: «Han var min beste venn.»

Det viste seg at det var han som hadde holdt den fine talen i begravelsen.

Og så fikk jeg bo der. Det ble min neste bolig på B – i Elefanthagen på Berg. Og der bor jeg ennå.

Så snipp, snapp, snute, så er boligeventyret foreløpig ute – hvem vet hva neste etappe blir. Muligens er det tid for å bevege seg videre i alfabetet. Spennende er det i alle fall.

Romvesener på jorda

For tiden er jeg i et underlig galaktisk humør. Når jeg tegner gomper (hvilket jeg stort sett gjør hver dag – det bare skjer), svever de for det meste omkring på små kloder i universet. Ofte alene.

Vi kan jo alle føle oss mer eller mindre alene på denne planeten. Selv om vi egentlig seiler sammen.

For et par år siden fortalte en venninne av meg at noen hadde sagt at vi mennesker er romvesener på jorda. Jeg syntes det var genialt uttrykt.

Så jeg skrev en tekst om det. Jeg tror den kan passe her, for å utdype temaet «galaktiske gomper».

Romvesener på jord

Så svever vi i rommet,
hvert et menneske for seg selv,
og lengter mot hverandre,
nå når dagen blir til kveld;
som ørsmå satellitter i et kjempeunivers –
korister som må synge hvert sitt vers.

Vi sitter trygt på hver vår tue –
vokter hver vår skatt;
vi brenner våre flammer,
hver gang kvelden blir til natt;
vi elsker vilt og hemningsløst,
med hjerter, kropp og sjel,
men klarer ikke gjøre verden hel.

For når alt kommer til alt,
og når søtt er blitt til salt,
så er vi alle fremmede
på kloden her vi bor –
så er vi bare
romvesener på jord.

Vi vet vi hører sammen,
som små brikker i et spill,
og helheten er delene i sum,
og mere til;
vi lengter etter hakkene
vi henger sammen i,
men klarer ikke gjøre jeg til vi.

For når alt kommer til alt,
og når søtt er blitt til salt,
så er vi alle fremmede
på kloden her vi bor –
så er vi bare
romvesener på jord.

Og sangen har vi felles –
vi kan møtes gjennom den;
vi kan se oss selv i øynene
og hjertet til en venn,
men ingenting er varig
og ingenting består –
vi kommer og vi møtes
og vi går.

For når alt kommer til alt,
og når eplene har falt,
så er vi alle fremmede
på kloden her vi bor –
så er vi bare
romvesener på jord.

Ja, når alt kommer til alt,
og når søtt er blitt til salt,
så er vi alle fremmede
på kloden her vi bor –
så er vi bare
romvesener på jord.

Fjorårets spøkelser

November er her.

Det er tåke om morgenene, og bladene faller fra trærne.

November er en av de vakreste månedene i året, synes jeg. Riktignok er det mørkt og kaldt, og ofte vått og guffent, men det er også lett å drømme seg inn i andre verdener.

For noen år siden tråkket jeg en grå høstdag omkring oppe på Østre gravlund, ved Helsfyr i Oslo. Tåken snek seg langs bakken og virket nesten levende. Trærne vinket til hverandre og drysset brune virvler av løv over gravstøttene.

Jeg hadde en stund tumlet med en idé om at spøkelser i høyeste grad er virkelige, men at de allikevel bare er – ja, nettopp – spøkelser.

Vi har alle små monstre inne i oss – rester av bortgjemte følelser og traumer, og av og til stikker de hodet fram og roper «BØ!»

Det kan i aller høyeste grad være skremmende. Men når det skjer, har vi sjansen til å møte dem og prate litt med dem, for så å slippe dem fri.

Det er slettes ikke alltid enkelt. Noen ganger tar det årevis. Men av og til er det lettere enn man tror.

På denne tiden av året ligger i alle fall stemningen for monstermøter godt til rette, når naturen til stadighet iscenesetter små spøkelseshow.

Kanskje er det også lettere å gå inn i seg selv da, og se hva som finnes der?

Og kanskje er det ikke så farlig? Kanskje spøkelsene i virkeligheten vokter over ukjente styrker og skatter?

Bø!

Last year’s ghosts

I feel so haunted now, by last year’s ghosts –
my precious peace is gone, just when I needed it the most.
I look around and everywhere I see,
there are shadows of what used to be parts of me.

Last year’s ghosts,
still haunting me today (boohoo!),
but I know that they’re just shadows
of troubles that are far away,

and after all
a ghost is just a ghost –
it surely exists,
but it is just a ghost.

So I will meet my ghosts and say hello (hello!)
perhaps I’ll chat a bit with them, before I let them go.
They cannot hurt me, not essentially –
they are just shadows of what used to be parts of me.

Last year’s ghosts,
still haunting me today (boohoo!),
but I know that they’re just shadows
of troubles that are far away,

and after all
a ghost is just a ghost –
it surely exists,
but it is just a ghost.

And the pain seems so raw
and the pain seems so real,
but I know it’s just a shadow
of what I used to feel –

The pain seems so raw
and the pain seems so real,
but I know I have to face it,
before I can heal.

And so I walk on this November day,
between the houses and the trees and everything that’s grey.
I look around and everywhere I see,
there are shadows of what used to be parts of me.

Last year’s ghosts,
still haunting me today (boohoo!),
but I know that they’re just shadows
of troubles that are far away,

and after all
a ghost is just a ghost –
it surely exists,
but it is just a ghost.

Om fisk og får

Drømmer er rare.

Noen ganger er de mer enn bare litt surrealistiske, og samtidig kan de være overtydelige og nesten irriterende insisterende i sin symbolikk.

Av og til kan man virkelig lure på hva hodet er i stand til å produsere av van(n-)vittige bilder og historier.

For noen år siden drømte jeg om en fisk og en sau.

Det skrev jeg en sang om. Den heter «Fisk i fåreklær». Det er en dypt moralsk sang.

Fisk i fåreklær

Jeg drømte at jeg tok en fisk og la den i et får,

så var den pakket inn i varme, myke sauehår.

Så tok jeg fram et snøre og satte den i bånd –

en fiskesau i hånden – det ska’kke være sånn,

for fisker, de skal svømme i havets evighet –

dykke dypt og drømme om alt vi ikke vet,

ja, fisker, de skal leve på havets mørke dyp,

og drive rundt med andre våte kryp.

Men jeg gikk rundt og leide på fiskesauen min.

Jeg syntes nok i grunnen at den var ganske fin.

Jeg klappet den på hodet og strøk dens varme ull,

og ville ikke innse at det hele var noe tull,

Så kom vi til en brygge som stakk ut i et vann,

og sauen plumpa uti, lå og plaska lite grann –

Jeg prøvde hardt å hale og dra den opp igjen,

men holdt nesten på å kvele min kjære, gode venn.

Så lå den der og gapte – en fiskesau på land;

Jeg så at fisken strevde og lengta etter vann,

så jeg tok vettet til meg og kysset den adjø,

så kastet jeg den ut i den dype, våte sjø.

Og havet er så ensomt, og havet er så mørkt,

men fisker kan’ke leve der hvor alt bare er tørt,

og sauer, de er kule dyr med pels og myke hår;

det er absolutt ingenting i veien med et får,

men fisker kan’ke leve inni magen på en sau –

en fisk som finnes der, vil snart dessverre være dau,

så hvis du har en fiskesau, så innse at du bør

ta fisken ut i havet, før den dør.

for fisker, de skal svømme i havets evighet –

dykke dypt og drømme om alt vi ikke vet,

ja, fisker, de skal leve på havets mørke dyp,

og drive rundt med andre våte kryp.

Jeg får vel bare innse at jeg er

en fisk i fåreklær –

en fisk i fåreklær –

en fisk i fåreklær.

Briskeby

Briskeby har alt

– slik virket det i alle fall på meg våren 2014.

Jeg flyttet til Briskeby 1. april, og det virket som om hele trekkspilldramaet hadde vært en stor spøk.

Etter Betong-ørkenen på Bøler (beklager til alle Bøler-entusiaster – jeg vet det er mange av dere der ute – og jeg vet at Østmarka er like ved, og at dere har Bad og Bibliotek og mange andre gode ting, men trekkspillet overdøvet dette for min del), syntes Briskeby å være et skritt framover til et nytt paradis.

Ikke et landlig paradis denne gangen, som på Bygdøy, men et urbant hippie-paradis. Bydelen Briskeby er bitteliten, men den bugner av kaféer, gallerier og Frogner-freak-klesbutikker. I tillegg hadde den i 2014 et koselig antikvariat, en krystallsjappe ved navn Mystic Dreamer (en tittel som for øvrig kunne vært en slags overskrift for hele Briskeby-perioden), og ikke minst Engleskole. (Se foto under: Engleskolen (helt til venstre) ser for tiden ut til å være under oppussing – formodentlig trenger også englene fra tid til annen en oppgradering av omgivelsene.)

Det hviler en slags bohem-aktig ro over bydelen, og samtidig er den vibrerende og levende.

Da jeg var 16 år, fikk jeg lov til å komme på besøk til en annen bydel på B – på en helt annen kant av verden. Noen venner av foreldrene mine bodde et år i Berkeley i California, og jeg, som var utvekslingsstudent i Canada samme år, dro ned dit for å besøke dem.

Dette var for meg en uventet frigjørende opplevelse. Ikke fordi det skjedde noe spesielt der, men fordi atmosfæren var så annerledes enn jeg var vant til.

Jeg er vokst opp i en knøttliten bygd på Vestlandet, mellom trange fjell og minst like trange forestillinger om hvordan man skulle være for å bli akseptert.

Bare det å få gå rundt i Berkeleys gater og suge inn luften av frihet, kunst og åpenhet, gav meg en følelse av at det fantes steder i verden hvor jeg kunne føle meg hjemme, og hvor det ville være greit å være meg, med alle mine særheter og annerledesheter.

Briskeby gav meg etter Bøler den samme følelsen. Det hadde selvsagt også med min hybelvertinne å gjøre – en nydelig person og kunstner som jeg straks følte meg på bølgelengde med. Hun hadde en svart, vakker katt (oppkalt etter den egyptiske kattegudinnen Bast), som ble min gode venn. Jeg bodde på bakrommet, mot bakgården, og nøt en periode en bekymringsfri og blomstrende tilværelse.

Briskeby-perioden var tiden da B-mønsteret begynte å åpenbare seg. Jeg hadde allerede fått tak i et lager på Bogstad, og en venn av meg gjorde meg en dag oppmerksom på den noe pussige alfabetiske sammenhengen.

Og når man først begynner å legge merke til ting, synes de jo å være overalt. Jeg drakk øl på fru Burums, hadde sommerjobb med å plukke Bringebær i Bærum, og spiste Børek og Banan til lunsj. Jeg kan selvsagt heller ikke la være å nevne Briskebys to store landemerker: Brannstasjonen og Bølgen og Moi.

Allikevel var jeg ikke forberedt på neste etappe i B-boligeventyret. Den skjedde også på mystisk vis, og de merkelige omstendighetene opptok meg så mye at jeg overså det faktum at også dette stedet begynte med B – nemlig Berg.

Fortsettelse følger i neste kapittel.

(Fotografiet fra Berkeley er tatt av Caleb Woods og hentet fra nettsiden Unsplash – https://unsplash.com/@caleb_woods)

Togtur

Forleden dag tok jeg toget til Lillehammer. Det var en klar høstdag i oktober, en av de fineste vi har hatt i år.

Jeg hadde planlagt å lese en e-bok, så jeg satt med iPaden på fanget, og ganske snart ble oppmerksomheten fanget av landskapet utenfor.

Det var ettermiddag, solen ble stadig lavere, og landskapet lekte med lyset, lekte med farten, lekte med speilbilder i togvinduene.

Jeg ble sittende å ta bilder, fascinert og nesten hypnotisert av

skjønnheten i fart.

Stjernespor

Noen av oss synes at det er vanskelig

å finne seg til rette her på jorda.

Noen av oss tror kanskje

at vi egentlig hører hjemme et helt annet sted –

på Merkur, for eksempel,

eller i en fjern stjernetåke i ytterkanten av en annen galakse.

Noen av oss lengter hjem.

Men vi er her likevel, fordi vi ble født her,

og så prøver vi å gjøre det beste ut av det –

finne ut av ting.

Og av og til finner vi kanskje ut

at det ikke er så farlig å være her likevel.

Stjernespor

Det er ikke så farlig som du tror

å være her hos oss på denne jord,

og minnene som brenner fra i går

er bare flammer fra et sjelesår –

de er der, men kan ikke skade deg,

for du er våken nå, og langt på vei,

og du er virkelig og veldig stor –

det er ikke så farlig som du tror.

Det er ikke så farlig som du tror

å være her hvor menneskebarna bor,

så kom igjen og bli med ut og lek –

kan hende får du smake livets stek,

men den kan være både fet og god,

og er den vond, så gjør det ikke no’,

for du er levende og veldig stor –

det er ikke så farlig som du tror.

Det er ikke så farlig som du tror

å være full av gamle stjernespor,

og alt som brenner heftig inni deg

vil en gang komme ut og få en vei,

og du vil skape underlige ting –

få lys av mørke ut av ingenting,

for du er spesiell og veldig stor –

det er ikke så farlig som du tror.