Gunnar var min gode venn. Han var kunstmaler av det gammeldagse slaget – han stod ute og malte landskaper – i all slags vær, og under alle slags forhold.

Jeg ble kjent med ham da jeg var omtrent 18 år gammel og gikk på videregående skole på Lillehammer. På den tiden bodde vi oppe på en haug, der det var ganske fin utsikt over byen. En dag jeg kom hjem fra skolen, stod det en fremmed mann med staffeli og pensel utenfor hagen vår. Han hadde grått hår og bart og maling overalt.

Drømmende og romantisk som jeg var, syntes jeg dette var spennende. Jeg kom straks i prat med mannen, som viste seg å være usedvanlig åpen og interessant å prate med. Han hadde reist i India, mediterte, og var interessert i kunst og musikk og alt mellom himmel og jord. Det var Gunnar.

Vi ble raskt gode venner. Rett som det var stod han utenfor porten vår og malte, og jeg ble stående å prate med ham. Han utstrålte godhet og respekt, og jeg fikk sterk tillit til ham.

Slik gikk det et par år. Etterhvert flyttet jeg hjemmefra, men vi beholdt kontakten. Gunnar tok meg med på tur til Valdres sammen med venninnen sin, og en gang jeg var i Oslo, teltet jeg i hagen hans. Etterhvert flyttet jeg også til Oslo, og da møttes vi av og til – gikk på restauranter (alltid indisk!) og i teater.

I 2014 døde Gunnar plutselig. Han hadde vært sterkt redusert en stund, etter en trafikkulykke, men dødsfallet skjedde allikevel uventet. Dette var mens jeg bodde på Briskeby. Det viste seg at min hybelvertinne også kjente ham, så vi dro i begravelsen begge to. Der var det en mann som holdt en veldig fin tale. Jeg satt langt bak i kirken, så jeg så ham ikke ordentlig, men jeg skjønte at han var en venn av Gunnar.

Etter alt dette var jeg naturlig nok oppskaket og lei meg. Jeg bestemte meg for å dra hjem til Lillehammer for å lande og bearbeide sorgen.

Hjemme hos mamma har vi et rom vi kaller pikeværelset, der jeg og søstera mi bor når vi er hjemme. Da jeg kom hjem denne gangen, hadde søstera mi nettopp bodd der. Hun hadde ryddet etter seg, så ting så litt annerledes ut. Jeg gjorde som jeg pleier når jeg kommer hjem – gikk rett opp på rommet med kofferten min. Jeg så meg rundt, og blikket mitt falt på et hvitt A4-hefte som stod blant en bunke bøker på skrivebordet. Det var overhodet ikke noe spesielt med dette heftet – det var ganske anonymt, men jeg tenkte: «det har jeg ikke sett før», og av en eller annen grunn gikk jeg rett bort og tok det opp.

«Slekten Holter», stod det på heftet: «Fra Drammen (egentlig Nittedal)».

«Hmm», tenkte jeg: «Det er farmors slekt.» Uten egentlig å tenke noe mer, åpnet jeg det på måfå: Side 8.

Så ble jeg stående å måpe. «Dietrichson», stod det der – flere ganger, hele siden var full av Dietrichson. Det var Gunnars etternavn. Blikket mitt scannet siden, og ganske riktig – der var Gunnar. Midt på. Han viste seg å være femmenning av farmor.

Ingen av oss visste at vi var i slekt mens han levde.

Jeg utbrøt «Mamma!», som om himmelen skulle være falt ned. (Og det var den kanskje, i alle fall en liten bit av den.) Jeg viste henne heftet, og hun ble også ganske himmelfallen.

Venninnen til Gunnar er også en god venninne av mamma, og noen dager etter inviterte vi henne til kaffe. Hun ble like overrasket som oss. Hun hadde alltid sagt at det virket som om Gunnar og jeg hadde et slags åndelig slektskap. Og så viste det seg å være rent fysisk (om enn ikke spesielt nært).

Hendelsen virket i grunnen trøstende på oss alle – det var som om Gunnar ikke var helt borte. På meg virket det som om noen eller noe passet på oss, og at ting hang sammen på et underlig og lett humoristisk vis – helt i tråd med Gunnars ånd.

Jeg dro tilbake til Oslo, og etter en stund var det igjen tid for meg å finne et nytt sted å bo. Selv om Briskeby var et korttidsparadis, trenger man etterhvert gjerne litt mer plass enn 15 kvm. Så jeg begynte igjen å gå på visninger.

Resultatet var deprimerende, helt til jeg en dag kom over en annonse som umiddelbart appellerte til meg. Den lå på Berg. Jeg begav meg av gårde til visning. Da jeg nærmet meg huset, så jeg til min store overraskelse at det var en statue av en elefant i hagen. Det var også en Buddha-statue der, og en dam med et slags lite tempel i midten.

«Hmm», tenkte jeg – lurer på hva dette er for noe. Men huset var stort og vakkert, og jeg ringte på.

En mann åpnet med et stort smil. Vi hilste, og han inviterte meg inn. Etter et par innledende fraser, sa han (av en eller annen grunn jeg ikke husker): «Du skjønner, jeg driver med Acem-meditasjon.»

Og (av en eller annen grunn igjen), sa jeg: «Å ja, du kjente ikke Gunnar Dietrichson, da?» Og mannen ble rar i fjeset og sa: «Han var min beste venn.»

Det viste seg at det var han som hadde holdt den fine talen i begravelsen.

Og så fikk jeg bo der. Det ble min neste bolig på B – i Elefanthagen på Berg. Og der bor jeg ennå.

Så snipp, snapp, snute, så er boligeventyret foreløpig ute – hvem vet hva neste etappe blir. Muligens er det tid for å bevege seg videre i alfabetet. Spennende er det i alle fall.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s