For tiden er jeg i et underlig galaktisk humør. Når jeg tegner gomper (hvilket jeg stort sett gjør hver dag – det bare skjer), svever de for det meste omkring på små kloder i universet. Ofte alene.

Vi kan jo alle føle oss mer eller mindre alene på denne planeten. Selv om vi egentlig seiler sammen.

For et par år siden fortalte en venninne av meg at noen hadde sagt at vi mennesker er romvesener på jorda. Jeg syntes det var genialt uttrykt.

Så jeg skrev en tekst om det. Jeg tror den kan passe her, for å utdype temaet “galaktiske gomper”.

Romvesener på jord

Så svever vi i rommet,
hvert et menneske for seg selv,
og lengter mot hverandre,
nå når dagen blir til kveld;
som ørsmå satellitter i et kjempeunivers –
korister som må synge hvert sitt vers.

Vi sitter trygt på hver vår tue –
vokter hver vår skatt;
vi brenner våre flammer,
hver gang kvelden blir til natt;
vi elsker vilt og hemningsløst,
med hjerter, kropp og sjel,
men klarer ikke gjøre verden hel.

For når alt kommer til alt,
og når søtt er blitt til salt,
så er vi alle fremmede
på kloden her vi bor –
så er vi bare
romvesener på jord.

Vi vet vi hører sammen,
som små brikker i et spill,
og helheten er delene i sum,
og mere til;
vi lengter etter hakkene
vi henger sammen i,
men klarer ikke gjøre jeg til vi.

For når alt kommer til alt,
og når søtt er blitt til salt,
så er vi alle fremmede
på kloden her vi bor –
så er vi bare
romvesener på jord.

Og sangen har vi felles –
vi kan møtes gjennom den;
vi kan se oss selv i øynene
og hjertet til en venn,
men ingenting er varig
og ingenting består –
vi kommer og vi møtes
og vi går.

For når alt kommer til alt,
og når eplene har falt,
så er vi alle fremmede
på kloden her vi bor –
så er vi bare
romvesener på jord.

Ja, når alt kommer til alt,
og når søtt er blitt til salt,
så er vi alle fremmede
på kloden her vi bor –
så er vi bare
romvesener på jord.