November er her.

Det er tåke om morgenene, og bladene faller fra trærne.

November er en av de vakreste månedene i året, synes jeg. Riktignok er det mørkt og kaldt, og ofte vått og guffent, men det er også lett å drømme seg inn i andre verdener.

For noen år siden tråkket jeg en grå høstdag omkring oppe på Østre gravlund, ved Helsfyr i Oslo. Tåken snek seg langs bakken og virket nesten levende. Trærne vinket til hverandre og drysset brune virvler av løv over gravstøttene.

Jeg hadde en stund tumlet med en idé om at spøkelser i høyeste grad er virkelige, men at de allikevel bare er – ja, nettopp – spøkelser.

Vi har alle små monstre inne i oss – rester av bortgjemte følelser og traumer, og av og til stikker de hodet fram og roper «BØ!»

Det kan i aller høyeste grad være skremmende. Men når det skjer, har vi sjansen til å møte dem og prate litt med dem, for så å slippe dem fri.

Det er slettes ikke alltid enkelt. Noen ganger tar det årevis. Men av og til er det lettere enn man tror.

På denne tiden av året ligger i alle fall stemningen for monstermøter godt til rette, når naturen til stadighet iscenesetter små spøkelseshow.

Kanskje er det også lettere å gå inn i seg selv da, og se hva som finnes der?

Og kanskje er det ikke så farlig? Kanskje spøkelsene i virkeligheten vokter over ukjente styrker og skatter?

Bø!

Last year’s ghosts

I feel so haunted now, by last year’s ghosts –
my precious peace is gone, just when I needed it the most.
I look around and everywhere I see,
there are shadows of what used to be parts of me.

Last year’s ghosts,
still haunting me today (boohoo!),
but I know that they’re just shadows
of troubles that are far away,

and after all
a ghost is just a ghost –
it surely exists,
but it is just a ghost.

So I will meet my ghosts and say hello (hello!)
perhaps I’ll chat a bit with them, before I let them go.
They cannot hurt me, not essentially –
they are just shadows of what used to be parts of me.

Last year’s ghosts,
still haunting me today (boohoo!),
but I know that they’re just shadows
of troubles that are far away,

and after all
a ghost is just a ghost –
it surely exists,
but it is just a ghost.

And the pain seems so raw
and the pain seems so real,
but I know it’s just a shadow
of what I used to feel –

The pain seems so raw
and the pain seems so real,
but I know I have to face it,
before I can heal.

And so I walk on this November day,
between the houses and the trees and everything that’s grey.
I look around and everywhere I see,
there are shadows of what used to be parts of me.

Last year’s ghosts,
still haunting me today (boohoo!),
but I know that they’re just shadows
of troubles that are far away,

and after all
a ghost is just a ghost –
it surely exists,
but it is just a ghost.

4 kommentarer om “Fjorårets spøkelser

  1. Aurora! Skulle gjerne ha sendt en moderne kommentar til det flotte spøkelsesdiktet,men det er så fremmed for meg. Men jeg syns det er helt utrolig flott!

    Sendt fra min iPad

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s