November er her.

Det er tåke om morgenene, og bladene faller fra trærne.

November er en av de vakreste månedene i året, synes jeg. Riktignok er det mørkt og kaldt, og ofte vått og guffent, men det er også lett å drømme seg inn i andre verdener.

For noen år siden tråkket jeg en grå høstdag omkring oppe på Østre gravlund, ved Helsfyr i Oslo. Tåken snek seg langs bakken og virket nesten levende. Trærne vinket til hverandre og drysset brune virvler av løv over gravstøttene.

Jeg hadde en stund tumlet med en idé om at spøkelser i høyeste grad er virkelige, men at de allikevel bare er – ja, nettopp – spøkelser.

Vi har alle små monstre inne i oss – rester av bortgjemte følelser og traumer, og av og til stikker de hodet fram og roper “BØ!”

Det kan i aller høyeste grad være skremmende. Men når det skjer, har vi sjansen til å møte dem og prate litt med dem, for så å slippe dem fri.

Det er slettes ikke alltid enkelt. Noen ganger tar det årevis. Men av og til er det lettere enn man tror.

På denne tiden av året ligger i alle fall stemningen for monstermøter godt til rette, når naturen til stadighet iscenesetter små spøkelseshow.

Kanskje er det også lettere å gå inn i seg selv da, og se hva som finnes der?

Og kanskje er det ikke så farlig? Kanskje spøkelsene i virkeligheten vokter over ukjente styrker og skatter?

Bø!

Last year’s ghosts

I feel so haunted now, by last year’s ghosts –
my precious peace is gone, just when I needed it the most.
I look around and everywhere I see,
there are shadows of what used to be parts of me.

Last year’s ghosts,
still haunting me today (boohoo!),
but I know that they’re just shadows
of troubles that are far away,

and after all
a ghost is just a ghost –
it surely exists,
but it is just a ghost.

So I will meet my ghosts and say hello (hello!)
perhaps I’ll chat a bit with them, before I let them go.
They cannot hurt me, not essentially –
they are just shadows of what used to be parts of me.

Last year’s ghosts,
still haunting me today (boohoo!),
but I know that they’re just shadows
of troubles that are far away,

and after all
a ghost is just a ghost –
it surely exists,
but it is just a ghost.

And the pain seems so raw
and the pain seems so real,
but I know it’s just a shadow
of what I used to feel –

The pain seems so raw
and the pain seems so real,
but I know I have to face it,
before I can heal.

And so I walk on this November day,
between the houses and the trees and everything that’s grey.
I look around and everywhere I see,
there are shadows of what used to be parts of me.

Last year’s ghosts,
still haunting me today (boohoo!),
but I know that they’re just shadows
of troubles that are far away,

and after all
a ghost is just a ghost –
it surely exists,
but it is just a ghost.

Advertisements

4 thoughts on “Fjorårets spøkelser

  1. Aurora! Skulle gjerne ha sendt en moderne kommentar til det flotte spøkelsesdiktet,men det er så fremmed for meg. Men jeg syns det er helt utrolig flott!

    Sendt fra min iPad

    Liked by 1 person

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s