og, om ikke halve kongeriket, så i alle fall en bolig for pensjonerte hoffdamer tilknyttet Bygdøy kongsgård.

OK, så B-bolig-eventyret begynte sommeren 2012. Jeg hadde vokst ut av hybelen min på Skillebekk, og var på boligjakt.

Jeg trålet Finn.no, kontaktet venner og kjente, gikk på visninger og så på mange rare steder. Men med en svært begrenset økonomi, var det ikke lett å finne noe som passet. Ting var enten for dyre, for trange, eller for bråkete og ukoselige. Jeg nærmet meg fortvilelsens rand.

Men når nøden er størst, er hjelpen ofte nærmest, og som vanlig skjedde ting på en litt underlig måte.

Jeg hadde en stund hatt et godt forhold til en såkalt byoriginal – en mann ofte kalt Bygdøytrollet. Han kler seg som en trollmann, sitter på gaten og tigger, og gjør underlige gjøgler-aktige ting (som for eksempel å skrelle et appelsinskall i spiral og legge det på hodet, eller å slå steiner mot hverandre og brenne brev i små bål).

Han har et utrolig godt smil, og av og til gav jeg ham små mynter. Da pleide han å si (med fistel-Mikke-Mus-stemme): “Det er ikke bra å bo i hus!” “De har husbukk!”

Jeg syntes dette var hyggelig, og ble alltid glad når jeg så ham. Noen sa at han bodde i skogen på Bygdøy.

Så en dag fant jeg ut at jeg kunne spørre faren min om han kjente noen som visste om en passende bolig. Han kjenner mange folk, og jeg tenkte at det var verdt et forsøk, selv om jeg jo helst ville finne ut av ting selv. Jeg begav meg ut mot Norsk Folkemuseum på Bygdøy, der han jobber.

I det jeg nærmet meg Bygdøylokket, fikk jeg øye på Bygdøytrollet. Han stod og hang opp et lønneblad i et trafikkskilt. Jeg ble øyeblikkelig i strålende humør, og smilte bredt. “Det var fint!”, sa jeg. Han smilte og nikket høflig.

Da jeg kom inn i skogen på Bygdøy, fikk jeg plutselig en følelse av at jeg kunne bo der. Det hadde jeg ikke tenkt før, selv om jeg hadde vært der mange ganger.

Som tenkt så gjort: jeg gikk inn på kontoret til faren min og spurte om han kjente noen som kunne tenke seg å ha en bolig til leie – og slang i det samme ut en kommentar om at: “jeg kunne jo bo her, da …”

“Ja, for her er det billig!”, sa faren min lett ironisk. Og så la han til, som om han tenkte høyt: “Det er vel opptatt på Kongsgården nå …”

Han hadde ikke før sagt det, før døren til kontoret hans gikk opp, og en mann kom brusende inn, uten å banke på. “Hei!”, sa han: “her er regnfrakken din.” “Tusen takk!”, sa faren min. Og så fortsatte han, til min store overraskelse: “Du, det er vel ikke noe ledig på Kongsgården nå?”

Mannen tenkte seg om et øyeblikk … “Nei”, sa han. “Men på Strømsborg er det ledig!”

For tro det eller ei – mannen viste seg å være ansvarlig for boligene på Bygdøy kongsgård. Han kom for å levere en gammel regnfrakk som Kronprinsesse Mette Marit hadde lånt da hun skulle åpne en utstilling, ved å klippe over en snor, og frøs.

Det var en ganske stygg allværsjakke fra 90-tallet. Men jeg elsker den jakken – den ble Billetten til min nye Bolig.

Strømsborg viste seg å være en mystisk bygning i skogkanten på Bygdøy, like ved stien til Paradisbukta. Den tilhørte kongsgården, og hadde tidligere vært brukt som hjem for pensjonerte hoffdamer.

Jeg fikk visning morgenen etter kl 8.30. Kl. 9 kom rørleggeren. Han hadde fått beskjed om å stenge av vannet fordi det stod tomt. I stedet fikset han det som skulle fikses av rør, slik at jeg kunne flytte inn i løpet av en måned.

Så snipp-snapp-snute, så var B- eventyret i gang – via et troll, et lønneblad, en pappa, en prinsesse og en slitt regnfrakk.