Noen ganger forsvinner folk alt for tidlig. Det vil si, de drar fra denne kloden i alle fall.

Vi som blir igjen kan føle oss helt fortapte og ikke skjønne noen ting.

Denne våren forsvant et menneske fra denne jorden, som var ett av de aller beste og fineste jeg har møtt. Jeg savner henne hver dag.

Noen ganger hjelper det å håpe at vi varer evig, på et eller annet vis.

Denne teksten skrev jeg for noen år siden, da et annet vakkert menneske dro fra oss alt for tidlig.

Jeg henter den fram igjen nå, for noen ganger hjelper det også å si hvordan man har det.

Sveve mellom hustak

Jeg vil bare vi skal vare evig –
sveve mellom hustak
og leke mellom trær;

Jeg vil bare vi skal eksistere –
leve mellom stjerner,
og være de vi er.

Og kanskje vil all sorg forsvinne,
løsne fra et sår der inne –
bli til bekker av
lys og sand og hav.

Ja, jeg vil bare vi skal finnes alltid –
med varme, gode klemmer,
og rare, kule klær;

Jeg vil bare vi skal skape avtrykk –
med helt unike stemmer,
og være de vi er.

Og kanskje vil all sorg forsvinne,
renne bort med skyld og sinne –
bli til bekker av
lys og sand og hav.