To Bo or not to Bo

Bokstaven B
har spilt en underlig rolle i mitt liv de siste årene –
det vil si, på boligfronten av mitt liv.

For 5 år siden begynte jeg nemlig å hoppe gjennom Oslos bydeler – fra sted til sted – så lenge stedsnavnene begynte på bokstaven B.

Jeg bodde i mange år intetanende og fredelig på en liten hybel på Skillebekk – trivdes godt og hadde det fint, inntil hybelen gradvis begynte å føles for liten.

Noe måtte gjøres. Verden var i ferd med å ekspandere, og jeg måtte ha større plass. Jeg begynte å lete etter alternativer.

Lite ante jeg om hvilket spor jeg nå begav meg inn på. Det begynte uskyldig, med en leilighet på Bygdøy – etterfulgt av en på Bøler.

Og nå var snø-Ballen begynt å rulle, domino-B-brikkene var begynt å falle, og før jeg visste ordet av det hadde jeg (i løpet av 3 år) flyttet:

fra Skillebekk (Skille-Bekk?) til Bygdøy
fra Bygdøy til Bøler,
fra Bøler til Briskeby,
fra Briskeby til Berg –

og jeg hadde til og med endt opp med et lager på Bogstad!

Dette var slettes ikke Bevisst gjort! Det eneste stedet jeg var klar over at B-eventyret fortsatte, var Berg. Da var det begynt å avtegne seg et mønster.

Etappene i vandringen var i grunnen merkelige i seg selv. Jeg må nesten fortelle om noen av dem i egne poster.

Men for nå vil jeg bare nevne at bokstaven B, uskyldig som den virker, faktisk på hebraisk heter "Bet", som betyr "hus, bolig".

Så to B or not to B. Det er i sannhet spørsmålet.

Sveve mellom hustak

Noen ganger forsvinner folk alt for tidlig. Det vil si, de drar fra denne kloden i alle fall.

Vi som blir igjen kan føle oss helt fortapte og ikke skjønne noen ting.

Denne våren forsvant et menneske fra denne jorden, som var ett av de aller beste og fineste jeg har møtt. Jeg savner henne hver dag.

Noen ganger hjelper det å håpe at vi varer evig, på et eller annet vis.

Denne teksten skrev jeg for noen år siden, da et annet vakkert menneske dro fra oss alt for tidlig.

Jeg henter den fram igjen nå, for noen ganger hjelper det også å si hvordan man har det.

Sveve mellom hustak

Jeg vil bare vi skal vare evig –
sveve mellom hustak
og leke mellom trær;

Jeg vil bare vi skal eksistere –
leve mellom stjerner,
og være de vi er.

Og kanskje vil all sorg forsvinne,
løsne fra et sår der inne –
bli til bekker av
lys og sand og hav.

Ja, jeg vil bare vi skal finnes alltid –
med varme, gode klemmer,
og rare, kule klær;

Jeg vil bare vi skal skape avtrykk –
med helt unike stemmer,
og være de vi er.

Og kanskje vil all sorg forsvinne,
renne bort med skyld og sinne –
bli til bekker av
lys og sand og hav.

Spillkort

Jeg finner ofte spillkort på gaten. Jeg vet ikke hvorfor.

Jeg liker å tro at det er universet som forsøker å gi meg små tegn, men jeg er slett ikke sikker.

Kortene ligger over hele Oslo – jeg har funnet kort bl.a. på Frogner, Sagene, Grønland, Majorstua, Ullevål og i Gamlebyen.

Noen ganger er det bare et enslig kort som ligger der og lyser – da føles det ekstra meningsfullt – en personlig beskjed til meg, liksom. Andre ganger er det to eller flere, og et par ganger har jeg funnet nesten en hel stokk.

Så det jeg lurer på er: Hvem er det egentlig som strør om seg med disse kortene?

Er det noen luringer der ute, som liker å få folk med sans for hverdagsmagi til å tro at de befinner seg i Alices Eventyrland, eller i Jostein Gaarders "Kabalmysteriet"?

Eller er det slepphendte, spilleglade mennesker på vei hjem fra pokerkveld, (som sukker tungt over nok en mangelfull kortstokk når de kommer hjem)?

Det første kortet jeg fant, var hjerter-Ess. Det var for fem år siden. Det var da det begynte.

Hurra

Da er jeg i gang. Jeg bare gjør det. Starter en blogg.

Ikke fordi jeg tror jeg har noe spesielt viktig å si, men fordi det er viktig å si noe.

Det er viktig å delta i det store verdenskoret, der vi alle har små og tilsynelatende ubetydelige stemmer,

for av og til, en sjelden gang, kan nettopp din eller min stemme være den som utgjør en forskjell –

for noen.

Så jeg bare gjør det. Starter en blogg.